Etter 15 herlige (og internettløse) dager i Cuba var tiden kommet for å sette kursen mot Mexico.
Etter 4 timer søvn klokket vi inn på flyplassen i Cuba 5am, sjeleglade for at Cancun bare var en time unna med direkterute..
Selv i en komatilstand som kjentes mer ut som 3,5 i promille skjønte vi raskt at noe ikke stemte. Febrilsk lette vi etter flyet vårt på skjermen som viste hele 6 avganger vekk fra Havana den 14.februar.
I informasjonsstanden fikk vi dagens (om ikke årets) beskjed slengt i tryne. - El cancellado!
Kansellert. Ikke bare dette flyet, men selskapet hadde kansellert ALLE ditektefly til Cancun, FOR ALLTID.
Dama i infoen trakk på skuldrene, kunne ikke hjelpe oss og forklarte at flyselskapet ikke åpnet kontoret sitt før om seks timer..
I panikk ringte jeg vår mann i Kilroy. Han kunne fortelle at de hadde fått vite om kanselleringen for en uke siden og at endringer var sendt til oss på mail. Mail?! Vi var trossalt i Castro-land og Internett var like lett å oppdrive som sigarfrie lokaler..
Det viste seg at vi var booket på et fly til Mexico city ti timer senere, så videre med et kveldsfly til Cancun.
Happy fuckings Valentines day!
Vel, jeg satte meg i et hjørne på gulvet og tok livet med ro.. Benny B derimot, fikk et lettere panikkanfall, hvor hun gikk fra å være sekunder unna bristepunktet, over i hissige raserianfall, hvorpå alle fikk gjennomgå (selv toalettdama som skulle ha et par cent for papiret). Hun er fra den dag omdøpt til Benny Forbanna på livet Johansen.
Timene slepte seg avgårde og jeg tror til og med Benedikte var lettet for til slutt å se innsiden av et fly.. Det kan forsåvidt ha noe å gjøre med at jeg tvang i henne 2 beroligende piller før avgang.
Endelig var vi hvertfall på vei vekk fra Cuba... Trodde vi.
Vi sovnet begge momentant i flyet og regnet med at vi var framme i Mexico city da vi fortumlet våknet 1,5 timer senere. Guess what? Vi hadde ikke engang tatt av fra flyplassen i Cuba.
I det øyeblikket vi skjønte at vi enda stod på bakken begynte den virkelige moroa. Halvt i koma, helt i pillerus sendte Benny b meg intense drapsblikk da jeg forklarte at vi ikke kunne gjøre noe annet enn å vente på info. Samtidig stoppet hun hver eneste kabinansatt med et gråtkvalt "can someone please tell me whats going on!"
Da hun 10 min senere ikke hadde fått tilstrekkelig svar, plutselig reiste seg og forsvant ned midtgangen var jeg overbevist om at hun hadde bestemt seg for
a) å bli igjen i Cuba
eller b) benytte toturmetoder på kabinansatte..
Overraskende nok kom hun tilbake noen minutter senere (takk gud for de pillene) og hadde fått snakket med en som forklarte at flyet hadde noen tekniske problemer som snart var under kontroll (sjokk).
Etter to timer i flyet tok vi endelig av, både jeg og en (fremmed) tysk jente fikkblodsirkulasjonen stoppet i armene våre da Benny klamret seg til oss under takeoff.
På flyplassen i Mexico city ble døgenet som nå hadde vart i 16-17 timer reddet av ingen ringere enn Starbucks.
Etter nesten to nye timer i fly kunne vi endelig sette bena våre i Cancun.
Utslitte og trøtte betalte vi tidenes overpris for taxi til byen og kom oss i seng.
Thats how 2 became 20! Vår lille svipptur til Cancun ble vårt lengste reisedøgn so far.
Setter nå kursen mot Playa del carmen.
De forutgående ukene brukte vi på å reise Cuba på langs! Fikk med oss Havana, Trinidad, Cayo Coco, Santiago de Cuba og Varadero. Updates fra dette kommer fortløpende.
Ps. Benny er egentlig den beste reisepartneren, hun trenger bare litt psykologhjelp med flyskrekken <3
Xoxo
Arja
- Posted using BlogPress from my iPhone
